Man går en tur på stien og søker skogens ro
Så hører man fra lien en soppsanker si ho – ho
Utbruddet forteller at noen har funnet kantareller
Tekst: Per Apelseth • Foto: Per Stian Johnsen
Hemmelig kantarellsted krever bind for øynene 
Ivar må skrive under taushetsløfte
Jordbruksrevolusjonen, også kalt den neolittiske revolusjon, traff nok Sannidal omkring 1800 år før vår tidsregning kom i gang. Dermed startet den gradvise overgangen fra livet som nomadiske jegere og samlere i steinalderen til samfunn med jordbruk, husdyrhold og fast bosetning. Bygda tok de første vaklende steg inn i den gylne bronsealder, årtusener før bygdetun og grautfest.
Rester av tilværelsen som jegere har overlevd i tradisjonsbærende organisasjoner som Sannidal Skytterlag og Sannidal Jeger- og Fiskerforening. Men hvor har sankere og samlere samlet seg? Magasinet Det Skjer kontaktet to ildsjeler som med innlevelse, kompetanse og respekt fortsatt dyrker og bevarer den prehistoriske sankerlivsstilen. Ressursene i naturen er begrenset, og må bevares og beskyttes. Sankernes virksomhet har derfor et slør av taushet og hemmelighold omkring både hvor man sanker, og hva man sanker på ulike lokasjoner. Denne mystikken omkring samlersankernes funnsteder gjelder også
innad i miljøet.
SKOGENS GULL
Ole Jan Aatangen er en levende sankerlegende. Storsinnet innlemmer han magasin-medarbeidere i en soppsanker-ekspedisjon i en ikke navngitt ødemark vest for Sannidal kirke. Taushetserklæring blir underskrevet. Med på tokt deltar også soppkjenner og sankerfenomen Ivar Skogvold, som tross sitt etternavn har et nært og kjært forhold til vekster i naturen. Målet er å lokalisere, samle og sanke kantarell, også kalt skogens gull.
Ole Jan og Ivar har et varmt og langt vennskap i en omgangskrets der solide sankerferdigheter styrker innbyrdes status. Mye kan deles, men: Kantarellene mine får du aldri, fastslår Ole Jan. Den gjensidige tilliten de har til hverandre gjelder med andre ord ikke deling av kjennskap til gode sankersteder. I tillegg til signert taushetspakt må Ivar derfor både ha dobbelt bind for begge øynene, og snurres et ekstremt antall ganger for å slette korttidsminne og orienteringsevne. Så slippes han løs i villmarken der Ole Jan har kartlagt store forekomster av kantareller. Med innsikt går ferden gjennom utsikt, urskog og slagmark. Langt, og lengre enn langt med sjumilssteg to skritt frem og ett tilbake passeres edderkoppnett, busker, bregner og tornefylte kratt. Menneskeskapte veier og stier svinner, mens bekkefar og dyretråkk blir ferdselsårer. Sankerduoen skifter enkelt fra urban lett slentrende spasertempo til en glidende terrengtilpasset bevegelsesmodus. Man kan ikke kalle framferden grasiøs. Til det er terrenget for kupert, men en effektivt og energibesparende soppsankende tomanns manngard oppstår. Sansene skjerpes, skarpe blikk skanner og tolker det omkringliggende landskapet med livslang erfaring, iblandet urmenneskets nedarvede instinkter. Sivilisasjonens ferniss slipes av. Ole Jan og Ivar blir verdige representanter for en svunnen kultur der ekstreme samler- og sankeregenskaper var avgjørende for å overleve, og føre livet videre.
Ivar tar seg tid til en kort innføring omkring samlerobjektet, som gjerne vokser i grupper og kan dekke flere kvadratmeter. Kantarellen er gul til dyp ostegul med en nedtrykt hatt, men har en oppløftende effekt i matretter. Soppkjøttet har en lukt av frukt og en mild smak av krydder. Kantarellsoppen er vanlig i Norge, og trives godt i eldre gran- og bjørkeskog, og langs stier og dyretråkk. Vekstsesongen er fra juni til oktober. Samspillet mellom trær og sopp er naturens måte å skaffe planter næring på. Soppen vokser på trerøttene, fungerer som en forlengelse og øker oppsugningsområdet for plantene. Soppen beskytter også røttene mot angrep.
Sankerne kniver om å finne best og mest sopp. Ole Jans utbrudd i form av sammenhengende ho – ho markerer funn av kantarell. En tidløs og evig kommunikasjonsform blant samlerne, fremmed for utenforstående individer fra den moderne tids postindu-strielle servicesamfunn. Tempoet øker, og sankingen blir en fartsøvelse. Ivars soppkniv får et sammenbrudd, og knekker bladet. Bruksgjenstandens eier lar seg ikke affisere av bruddet. Med kirurgisk presisjon kutter Skogvold soppstilker videre med det som er igjen av bladet. Arbeidets presisjon og fart blir ikke påvirket av knivbladets materialtretthet. Fangsten samles i flettede kurver av typen Rødhette må ha brukt på sin modige ferd gjennom skogen på vei til sin oppspiste bestemor. Vær varsom dersom du får kurven av din kone, er rådet i sankermiljøet. Det er imponerende å oppleve hvordan representantene for urfolkenes kultur henter energi og oppmuntring fra sine funn. Livsgleden stimuleres gjennom opplevelsen av hver enkelt kantarell som samles i sankernes kurver.
MERKELIG. MYGG, SÅ LANGT FRA FOLK
I flere land i Europa har kantarellen vært i stadig tilbakegang uten at man helt vet hvorfor. Muligens henger dette sammen med den stadig økende luftforurensning og bruken av tunge maskiner i sårbart skogsmiljø. Det må vi unngå i Norge, formaner Ole Jan: Kantarell er en høyt verdsatt matsopp, og den mest benyttede skogssoppen. Server den gjerne som kantarelltoast, eller som enkel og smakfull sopprisotto. Sankerne synker ikke sammen etter en dags krevende og innsatsfylte soppsamlerinnsats. Ivar og Ole Jan samler krefter, og debriefer hverandre omkring spennende sankeropplevelser. Det dype vennskapet sankerne imellom forsterkes av felles gjennomlevde strabaser. De omfavner hverandre. Skogens farer omtales sjelden eller aldri, men mygg, flått, hjortefluer og lignende blodsugende og sykdomsbærende insekter vil alltid true sankernes livsnødvendige virksomhet. Stammen må ha mat, familier må forsørges, også for vår tids hobbysankere.
Man fristes til i tankene å plassere Aatangen og Skogvold innenfor det svunne sankerfolkets makt- og lederhierarki. Med medfødt naturgitt evne til å finne knappe matressurser i krevende villmarkterreng, og samtidig vite hva man bør drikke til maten, er Ole Jan en sannsynlig høvdingskikkelse. Ivars imponerende kunnskap om viltvoksende vekster, og deres legemlige nytte vil kan hende sikre posisjonen som stammens medisinmann, eventuelt stuert. Hvem vet.
En varm og vakker solnedgang varsler at dagslyset vil avta betraktelig. Den preneolittiske fortryllelsen blir brutt. Moderne fremkomstmidler transporterer sankerne og deres fangst tilbake til sentrumsnære boplasser. Der samles nok Ivar og Ole Jan som midt-punkt i sine respektive stammer, mens soppgryten putrer over leirbålets flammer i en atmosfære der sankerfolkets muntlige fortellertradisjon forsterker eldgammel kultur. Eller de ser på tv.
