Sauer fulgte isen nordover for 10 000 år siden – De er her fortsatt
Tekst: Per Apelseth • Foto: Per Stian Johnsen
På Skafsåheia har trær, busker og annen fjellflora skiftet til tidsriktige høstfarger opp mot toppene nord i Fyresdal: Napuren (1264 moh.), Fjukup (1235 moh.) og Jenntjønnutane (1177 moh.) I terrenget trives både fjellryper og reinsdyr, og hvert år slippes flere tusen sauer på sommerbeite. Fra slutten av mai og tidlig i juni er fårene på utmarksbeite i fjellområdet midt mellom Dalen i Telemark og Valle i Setesdal. Dyrene eter seg gode og mette på næringsrikt og friskt fjellbeite, et kosthold som også gir ekstra god smak på sauekjøttet. I september er det tid for sauesanking. Ofte merker sauen selv at høsten kommer, og begynner å trekke mot bygda. Et stort oppbud av tobeinte og firbeinte sankere sømfarer beiteområda etter nøye planlagte og innarbeidede metoder. GPS halsbånd på sauene er til god hjelp, det er også ivrige og arbeidsvillige gjeterhunder. Dagene i fjellet kan være flotte for sauesankerne, men det kan fort bli surt og kaldt dersom været slår om.
Valle er rett borti her
Sauene samles i sanketrøer for etterpå å bli skilt ut, slik at hver enkelte eier kan få med seg sine dyr. Nær Hallbjønnsekken tar en elite av saueeiere og sauesankere fatt på siste etappe av årets uteliv på Skafsåheia. Sauer samles, sorteres etter eiermerker, får en rask helsesjekk, veies og blir sendt til slakt eller hjem til gården. Saueeierne Jostein og Peder Aarø, Christer Halvorsen, Per Heldal og Tor Olav Holte har sluppet ut 1650 sau. Så langt er 1200 sanket og samlet. Det er tidlig enda, sier Peder. Område for område gjennomsøkes etter sau, Det er tydelig at sauehold er et familieforetak der koner, ungdom og barn trives med å delta hvert eneste år. 150 000 mål skal gjennomsøkes, et areal som tilsvarer halve Kragerø kommune. Utmarksbeite på Skafsåheia er spredt mellom fylkene Vestfold Telemark og Agder, og kommunene Tokke, Fyresdal og Valle i Setesdal.
Lam til liv
På sauesankingen deltar 30 – 40 drivere, og etter hovedsankingen pågår det ettersanking i to uker. Sauene sendes gjerne til slakt 8 – 9 år gamle. I år er årgang 2013 klar for slakt. Slakteferdig sau fraktes til Norturas slakteriet på Gol. Norsk lammekjøtt har høy kvalitet og har stor etterspørsel, men enkelte lam er for små til slakt, og blir med hjem til gården.
Historien
Sauehold på utmarkbeite har helt siden stein-alderen vært en viktig ressurs med spor som går over 4 000 år tilbake i tid. Jeger- og sankerne gikk fra å være nomader til å bli fastboende bønder. Omkring 2350 f.Kr. fikk landbruksproduksjonen sitt gjennombrudd, og da forandret samfunnene over store deler av Sør-Norge seg veldig raskt. Gårder ble bygget for korndyrking og tamdyrhold.
Sauen har gjennom århundre vært et nyttig husdyr for norske bønder. Spelsau og dalasau er kanskje de best kjente sauerasene, men det er stor interesse for å verne og holde vedlike ulike saueslag. Sauene som fulgte isen nord-over for 10 000 år siden, ble sammen med geiter menneskenes første tamme husdyr. og har med melk, kjøtt, ull og skinnfeller bidratt til nordmenns livsgrunnlag gjennom århundrer. Sauer bør betraktes med ære og respekt for sitt bidrag til norsk husholdning.
Eldre saueraser
Gammalnorsk spælsau stammer fra den nordeuropeiske korthalesauen. Denne sauerasen ble med vikingene til Island og Færøyene, og ga opphavet til islandssauen. Den nordeuropeiske korthalesauen var liten, våken og hardfør. Både søyer og værer hadde horn. Gammel-norsk sau også kalt villsau, steinaldersau, ursau eller utegangersau er rester av den opp-rinnelige norske/europeiske landrasen. Rasen var nesten utdødd for bare noen tiår siden, men aktivt bevaringsarbeid har gjort at det nå finnes en god del. Ursauen er liten og hornet, og noen mener kjøttet har viltsmak. Rasen er svært nøysom og hardfør, og har et sterkt flokkinstinkt. Ursau beiter i Kragerøskjærgården, blant annet på Stråholmen.
Målet er femti år med sauehold
Peder Aarø er hardfør og nøysom som sine sauer. Det må han være. Sauesankingen kan medføre dagsetapper på 25 km. Peder har daglig registrert over 40 000 skritt på skrittelleren. I førti år har han fulgt sauene sine til fjells, og hentet dem ned igjen til gården i Sannidal. Peder gir seg ikke. Målet er minst femti års drift. Peder ser saueslepp på Skafsåheia i historisk perspektiv: Telemarkskanalen ble beskrevet som verdens åttende underverk da den var ferdig i 1892. Kanalen gjorde det enklere for bønder langs vassdraget å transportere sau til utmarksbeite lenger unna gårdene, også helt til Skafså.
Peder har selv opplevd endringer siden oppstarten med sauer på 1980-tallet. Stedsnavnet Hallbjønnsekken kom omkring 1990, og Skafsåheia har blitt et populært område for hytteutbygging, med skianlegg og tilrettelagte turløyper. Peder forteller med entusiasme om gode fiskevann på heia. Saue-bøndene fra Kragerø og Bamble har benyttet en egen hytte nær oppsamlingsområdet siden 1995. Ved leirbålet utenfor Sauehytta samles eiere og drivere både under og etter dagens arbeid. Et godt sted for å koke kaffe og grille pølser. Også en utmerket plass for filosofiske betraktninger.
Menneskets iboende rastløshet
Selv vår tids moderne mennesker klarer ikke å slå seg til ro på fast bosted, men beveger seg rundt til hytter, med bobiler og båter i inn- og utland. Man søker gjerne til ulike steder i forbindelse med skiftende årstider: hytte i påsken, sommer ved kysten, fjellet om høsten. Kanskje er rastløsheten også en eksklusiv rest av en forhistorisk nomadisk tilværelse som jegere og sankere, slik mennesker har levd det meste av sin eksistens. Iboende rastløshet fra en tilværelse lenge før kjent tidsregning der jegere fulgte sine byttedyr og sanket naturens vekster gjennom skiftende årstider. Det er en urgammel tradisjon og kultur sauesankerne på Skafsåheia holder vedlike.
