Hun får kvinner og menn til å le og gråte, og til å snakke om at alt det der om graviditet, fødsel og livets begynnelse er vel så viktig som døden
Tekst: Angelique Krafft • Foto: Matias Fosso Kristiansen
Jeg hører Cathrine sin stemme på radio. Jeg hører henne på podkast. Jeg leser innleggene hennes i fagtidsskrift og på Facebook. Med sin soloforestilling, Lykke til, Cathrine Frost, har hun fått aborter, svangerdepresjoner og fødselstraumer til å bli en snakkis rundt lunsjbordene i hovedstaden. Skuespiller, improvisatør og sykepleier Cathrine Frost Andersen (43) har en lang improkarriere bak seg, så hva har skjedd?
– Vi satt opp fem forestillinger i oktober i fjor og tenkte at det var en risk i utgangspunktet. Men så tok det bare helt av, ler Cathrine.
Forestillingen, Lykke til, Cathrine Frost, har blitt en stor suksess, og har gått for fulle hus på Det Andre Teatret på Torshov. Den har fått publikum og anmeldere til å både le og gråte, og har skapt en debatt om kvinners helse og de tabubelagte temaene rundt graviditet og fødsel. Jubelen vil ingen ende ta, og ekstraforestillinger settes opp gang etter gang. Nå er neste steg å oversette stykket til engelsk og sende Cathrine ut på turne.
– Greia er at jeg hadde tenkt på å skrive denne forestillingen i mange år, men jeg var ikke klar. Før nå. Jeg har hatt ekstremt flaks. Truffet veldig bra med timingen, for temaet kvinnehelse ble aktuelt og skjedde simultant med at jeg hadde premiere, sier hun.
Cathrine fra Kragerø
Cathrine vokste opp i Kragerø med mamma Trude, pappa Trond og søster Vibeke. Det var trygt og godt og kort vei til det meste i den lille kystbyen. Cathrine spilte håndball og drev med svømming. Selv sier hun at hun ikke var spesielt god, men at det var gøy. Kragerø Barneteater var areaen som fødte skuespilleren i Cathrine.
– Jeg spilte barneteater til jeg gikk på videregående. Spilte Jungelboken flere år på rad, forteller Cathrine.
Hun fullførte idrettslinja på Kragerø videregående skole før hun turte å reise ut i verden. Når jeg spør om hvem hun var i venninnegjengen svarer hun:
– Jeg var hun morsomme, kanskje litt tøff og hard. Vennene mine oppfattet meg nok som bastant, utålmodig og litt hissig. Huff, ikke så sjarmerende selvfølgelig, men sant.Forholdet til søsteren var ikke det beste, før Cathrine som 16 åring dro for å besøke Vibeke som gikk på kunstskole i London.
– Det ble en fantastisk opplevelse. Vi ble ordentlig kjent for første gang og siden har vi vært veldig nære, sier hun.
Som mange unge jenter og gutter fra småbyer, kom tiden da det var på tide å forlate redet. Etter et år på folkehøgskole i Kongsvinger, reiste Cathrine ut i verden, men hun dro alltid hjem til Kragerø i ferier og friperioder.
– Jeg har en lang karriere på Østrem Sport bak meg, og jeg har jobbet på Jensemann i noen sesonger. Etter noen år ble tilhørigheten til Oslo mer satt. Jeg fikk kjæreste, gikk på teaterskolen NISS (i dag en del av Westerdals høyskole) og ble introdusert for improteater, forteller Cathrine.
Braksuksess fra første stund
På teaterskolen hadde Cathrine kanadieren, Tony Totino, som lærer. Han er kjent som en av grunnleggerne av impro i Calgary, fra Keith Johnstones Loose Mose theatre company. Etter at han flyttet til Norge på åtti-tallet, har han blitt en nestor som har satt sine spor i impro-Norge. Som Cathrine, er han i dag en av Det Andre Teatrets faste stab.
– Det var veldig populært, mange pop ups, men ikke noen fast scene da jeg begynte med impro på slutten av 2000-tallet. Det var Nils Petter Mørland, en gründersjel, leder og aktør innen impro-teater, som samlet folka under ett tak. Av noen filantroper på Lilleborg fikk vi overta fabrikkbygningen på Torshov. Det var en lang tid der, da vi gjorde masse vi ikke kunne, mimrer Cathrine.
Det måtte sprenges for å lage amfi og scener. Skuespillerne hadde ingen penger og jobbet på dugnad. Fra noen av byens teatre arvet de utstyr som lyskastere og PA-anlegg.
– Vi var 20 stykker som jobbet på døgnet rundt. Vi malte, vi sydde og vi bygde. Vi laget en bar, og i 2011 kunne Det Andre Teatret åpne dørene for publikum. Stedet har en litt avsides beliggenhet, så vi var litt spente på om folk ville komme, men teatret ble en braksuksess fra start. Trikkene var fulle av folk som ville på impro-teater. Nå er det 12 år siden og vi er blitt en fast stab på 13 og et ensemble på 20, ler Cathrine.
«Forestillingen handler om
samspillet med
de evige kreftene
i naturen,
graviditet, fødsel og morskap.»
– Cathrine Frost Andersen
Når jeg påpeker at forestillingene på Det Andre Teatret er veldig rimelige sammenlignet med hva det ellers koster å gå på teater og opera i hovedstaden, sier Cathrine:
– Det har vært vår filosofi helt fra start at det skal være en lav terskel inn. Billige billetter er et prinsipp, for vi mener at teater skal være for alle.
I tillegg til de mange forestillingene på huset, holder Cathrine og de andre impro-visatørene kurs for næringslivet, spiller forestillinger på arbeidsplasser og dukker stadig opp på film og TV. Utøverne har lang fartstid og stor kompetanse som de deler med seg når de er ute på oppdrag.
– Det er så gøy å oppleve responsen vi får fra våre kunder. Et veldig overførbart grunnelement i impro er å gjøre seg komfortabel og se muligheter i feil. Si ja, i stedet for nei og spille hverandre gode. Dele på kontroll. Refleksjonsprosessene rundt de tingene er veldig fruktbare, og kundene våre dypdykker i dem på en leken og trygg måte, sier Cathrine
Å temme frykten
Hun som utad en gang var en bastant tøffing, sier at jobben har formet henne.
– Den bastante sitter i, men når jeg ble skuespiller var det en transformasjon som møtte meg i døra. Man må jobbe med den man baler med. Jeg var jo egentlig bare redd. Å temme frykten handler om å bruke redsel-en til noe konstruktivt. Jeg er fortsatt redd og nevrotisk. Du skulle visst hvor redd jeg var for å komme i gang med å skrive dette første stykket mitt. Regissøren og produsenten maste og maste på meg. Tidlig i fjor besluttet de at forestillingen skulle ha premiere i oktober. Basta. Jeg lå på gulvet. Jeg hadde ikke lyst. Jeg klarte ikke å forklare. Men endelig kom vi inn i en fantastisk og nerdete skapelsesprosess, regissøren, produsenten og jeg, forteller Cathrine.
Ideen til forestillingen oppstod etter at hun selv hadde født et barn og opplevde at det ikke fantes noe ordentlig språk for denne livsendrende hendelsen. Hun begynte å stille spørsmål om hvorfor vi ikke snakker mer om graviditet, fødsel og morskap i det offentlige rom, og hvorfor dette ikke har satt større avtrykk i vår kulturhistorie og litteratur.
– Jeg ville lage en forestilling som får stand up gutta til å le. Jeg blander humor veldig aktivt med mye sjokkerende helseinforma-sjon og spiller på at jeg også er sykepleier, sier hun.
Fravær av språk
Dette er et utdrag av Cathrines egne ord om det absurde ved å få kroppen delt i to, som ble publisert i fagtidsskriftet Sykepleien i februar i år:
Da jeg fødte, døde jeg på et vis. Eller, jeg ble noe nytt. Noe var borte, og alt var annerledes.
For fem år siden født jeg en gutt. Samtidig opplevde jeg at jeg født meg selv inn i et tomt åpent rom. Et ordløst rom der det ikke fantes noe virkelig språk for det jeg nettopp hadde vært igjennom. På sett og vis opplevde jeg det som at jeg fødte meg selv bort fra den jeg var og milevis unna han jeg levde sammen med og hadde fått dette barnet med. Det høres kanskje ut som en depressiv reaksjon, men det var ikke det, tror jeg. Jeg tror det rett og slett var en oppvåkning av noe slag. Det har jeg laget en forestilling om. Den heter, Lykke til Cathrine Frost.
Drømmen om en familie
På min vei til å bli mamma hadde jeg hatt en spontanabort og opplevd en fødsel som satte både meg og den lille gutten min i livsfare. Første gang jeg ble gravid, gikk det lekende lett. Det satt på første forsøk. Dette barnet var virkelig ønsket. Både av meg og han jeg levde med. Vi lastet ned app og fulgte med på barnets utvikling. Vi så hverandre inn i øynene og visste at vi to, vi har verdens største og fineste hemmelighet. Vi har laget liv sammen, og ingen vet det ennå. Man sier ikke slikt før det har gått tre måneder. Da jeg begynte å blø i uke ti, var det som et slag i magen. Jeg var ikke forberedt på det. Jeg ringte legen. Han sa: Blør du på dette tidspunktet i en graviditet, er det overhengende sannsynlig at du gjennomgår en spontanabort. Det jeg vet nå, som jeg ikke visste da, er at 20 – 30 prosent av alle kvinner som føder på termin, blør tidlig i svangerskapet. Altså, det er relativt vanlig og relativt ufarlig. Men for meg, den gangen, var blødningen en spontanabort.
Da jeg trakk opp toalettet og så det røde vannet ble skylt ned i do, var det som om noe løsnet i meg, og første steget i denne oppvåkningen hadde begynt. Det jeg vet nå, som jeg ikke visste da, er hvor mange kvinner som opplever dette. En tredel av registrerte svangerskap ender i spontanabort. Her regner man med store mørketall. Tenk så mange omfavnelser det kunne ha vært om vi bare hadde visst.
«Jobben har formet meg,
men den bastante Cathrine sitter i»
– Cathrine Frost Andersen
En rusten jernport og et rør
Andre gangen jeg ble gravid, fortalt jeg det, med avventende øyne og nøktern mine, til kretsen min i det jeg fikk vite det. Jeg ville ikke oppleve den ensomheten en gang til.
Graviditeten gikk sin gang og endte på tolv dager overtid. Da ble jeg satt i gang. Med et Foley-kateter, altså et urinkateter laget for menn. En såkalt ballong som settes inn i livmoren. I en vanlig gravid kropp, på dette tidspunktet i graviditeten, er livmorhalsen myk, moden og forberedt på det som skal skje. Min livmorhals var som en trang, rusten jernport som hadde gått i vranglås og som liksom hadde rømt bakover mot ryggen min. Det var enormt smertefullt da den kyndige fødselslegen måtte grave seg fram for å få satt på plass den ballongen.
Så ble vi sendt hjem. Med røret dinglende ned til knærne. Det døgnet var vi tre i leiligheten. Jeg, kjæresten min og Røret.
Så kom riene. I åtte timer i strekk, på sykehuset, før det ble trykket på den store røde knappen. Fødselslegen min hadde kjent navlestrengen. Det hadde oppstått navlesnorframfall da vannet ble tatt. Altså, navlesnoren hadde kommet ut i fødselskanalen. Resultatet var at barnet ble liggende og presse på sin egen surstoffstilgang gjennom de konstante riene. Det ble kritisk. Det er da fødselslegen hopper opp i sengen min og med sin egen hånd holder barnet mitt borte fra navlestrengen inne i min livmor. Slik kjører vi gjennom Ullevål sykehus sine korridorer. Sengen, legen, sønnen min og jeg. Som et slags grotesk dukketeater. Det ender i narkose og katastrofesnitt. Og at barnet mitt tilbringer de første timene på brystet til sin far.
De gamle grekerne
Da jeg skulle lage forestillingen min, tenkte jeg at jeg måtte finne ut hva som hadde skjedd med meg. Så jeg begynte å lese filosofi. Hva hadde de gamle grekerne sagt om fødsel, graviditet og livets begynnelse?
Det viste seg å være svært lite. Aristoteles mente at det å være kvinne var et naturbetinget handikap. Filosofene var svangre stadig vekk, med nye ideer. Men det er døden som har fått en enorm plass i den vestlige filosofiske kanon. Den formet vår religion, vår kunst og vårt samfunn i årtusener. Men jeg klarer ikke slippe tanken: Hva slags konsekvenser hadde det fått for vår oppfattelse av hva et menneske er dersom de hadde vært like opptatt av å teoretisere fødsel og livets begynnelse?
Kan det være at siden vi ikke snakker om livets begynnelse, så har vi misforstått noe grunnleggende viktig om hvem vi er som mennesker? Det å føde er grunnlaget for hele vår eksistens. Derfor trenger vi å prate mer, kunne mer, forske mer, lytte mer, undre oss mer, slik at vi alle kan bli litt klokere på hva det vil si å være et menneske. For det å bli født er ikke en kvinnesak. Det er en menneskesak.
Jeg spør Cathrine, som er brennende engasjert, om hvor ferden går videre. Vil hun bli en talskvinne for kvinnehelse i offentligheten?
– Jeg er først og fremst en skuespiller. Jeg sier ja til det som kommer min vei, men min arena for å nå ut med budskapet er scenen, sier hun.
Fakta:
Cathrine Frost Andersen er skuespiller, improvisatør og sykepleier. Hun har en lang improkarriere bak seg. I likhet med de fleste ansatte på Det Andre Teatret har hun spilt land og strand rundt om i verden, i tillegg til Norge. Hun er en del av teatrets lengstlevende improgruppe, Improtent.
