Humoristisk politisk venstrekant og samfunnsdebattant med empatiske trekk, og replikker med snert som en kaffe avec.
Tekst: Per Apelseth • Foto: Per Stian Johnsen
Per og Per entrer stuen til Ole André Enggrav med humørfylt respekt. Kragerømannen med oppvekst mellom bruk og bedehus i Vadfoss, er en omgjengelig lokal verdensborger. Han har fylt 70 år, og er en grand old man innen småbyens politiske og sosiale liv.
MOT URETTFERDIGHET – FOR SOLIDARITET
Ole André er med sitt kontaktnett og sosiale antenner omfavnet av allmenheten, påstemt og kumulert i kommunevalg. Han har vært kommunestyrerepresentant med perioder i formannskapet siden 1987, først for RV, så for Rødt. Lokalpolitikeren ser seg selv som et udogmatisk ombud for fellesskapet, og ivaretar interesser og rettigheter for velgerne som har gitt han sine stemmer. Ole André kommenterer kryptisk: Det er alltid noe å strekke seg etter, sa gutten. Han rakk ikke frem til drinken.
NORSK SETTER, IKKE ENGELSK SETTER
Forholdet til avis og trykk er livslangt. Sammen med medelever ga Enggrav i 6. klasse ut skoleavisen Schooltimes på Årø skole. Etter folkeskole og framhaldsskole var han som elev med på å bygge opp landets første fagrettede yrkesskole for typografer i Larvik. Han ble ansatt som typograflærling hos trykkeribedriften Naper to uker etter fylte 16 år, på en tid da typografer fortsatt la bly i settekasser. Fra Vadfoss tok han arbeidsbuss som gikk fra Tangen i Sannidal til Kragerø, som den gang hadde flere store industri-arbeidsplasser. Ole André ble tidlig opptatt av fagforeningsarbeid og arbeidstakernes rettigheter. Han bodde senere flere år i Oslo, og var med på å utvikle Klassekampen til en dagsavis. Tilbake i hjembyen fulgte ansettelse i Vestmar. Det ga verdsatt samarbeid med avisens samfunnsengasjerte og kunnskapsrike redaktør Johan Paus Knutsen, blant annet med utgivelsen av Brannmester Knut Knutsens erindringer (1978):
– Mitt politiske engasjement begynte i fagbevegelsen. Jeg er fortsatt med i Fellesforbundet og er æresmedlem i LO Vestmar. Internasjonal solidaritet har alltid opptatt meg. Jeg var ivrig med i FNL-bevegelsen for et fritt Vietnam, og opptatt av kampen for palestinernes rettigheter.
FREDAG, KANSKJE LØRDAG
På stuebordet som trofast har fulgt sin eier siden 1954 får kaffekoppene følge av druer, urter, bær og krydder i form av den greske nasjonaldrikken Ouzo. En klar sprit med uklar opprinnelse som tilsatt vann blir melkehvit på grunn av flyktige planteoljers fintfølende reaksjoner. Først produsert på Lesbos, favorittreisemål for Enggravs gode kamerat Eldar Aslaksen. Eldar var frisør, hobbymaler og livsnyter, også kjent for kvikke og morsomme kommentarer. Han observerte Ole André nyte et glass svakvin. At du gidder, sa Eldar.
Tore Juell er en annen god og nær venn. Vi har hatt mange diskusjoner om estetikk og politikk i Kragerø, forteller Enggrav. Tore har foreviget et hyggelig lag med Ole André og andre venner i form av oljemaleriet Fredag, kanskje lørdag.
HØYTLESNING FRA MANNSKAPSAVISA
Under militærtjenesten var menig Enggrav en treffsikker soldat. Utstyrt med Mauserrifle ble han skarpskytter med NATO medalje, tillitsvalgt og medarbeider i militærleirens mannskapsavis. Medieproduktet ble forbudt og beslaglagt av leirledelse, men gjenstand for høytlesning på velferdskvelder i soldatmessa. Norge har siden vært relativt fritt og uavhengig, inntil Covid 19 okkupasjonen begrenset 17. mai feiring og bevegelsesfrihet.
Jeg er født privat hos jordmor Haugland i Martinis trapper, røper typografen. Etter noen avsluttende år ved skolens fritidsordning (SFO) nyter han pensjonisttilværelse på Bakken i Kragerø. Han kjøpte bygningen der Jørgensen hadde butikk. Huset kunne ikke restaureres, men ble gjenoppbygd slik det var. Fasaden beholdt brutt vinkel med balkong og utsikt over Bærøfjorden. Alle snakker om havet, men få har det i blikket, siterer huseieren.
Ole André har utallige historier fra utelivet, selvopplevde og refererte. En kafe i Årøsvingen var populær blant britiske sjøfolk som fraktet cellulose fra kaianlegget på Strand. Som takk for service ga en skipper en flaske velrennomert whisky til restauratøren. Kaféverten var avholdsmann, og tømte flasken i vasken mens giveren så på. Kafeens popularitet blant sjøfolkene dalte etter dette.
Å gå på kino på 60-tallet var ingen spøk. Byrampen ville måle krefter med de tilreisende fra Vadfoss, som ofte måtte sloss på veien fra togstasjon på Indre Strandvei til Håndverkerens kinematograf. Alt ble ofret for å se Zorro film. Sin første sydentur bestilte unggutten fra Vadfoss hos Burton Lyng Olsen. 23 år gammel tok han turen til Tunis i Nord-Afrika. Siden har turene blitt mange, også til populære reisemål med masseturisme. Finn lokale godplasser og unngå turistfeller, råder den erfarne turisten: Søk opp skjulte smug eller ta bussen til en landsby. Selv hopper han gjerne fra øy til øy, helst mellom Jomfruland og Kreta.
Van Gogh over stuebordet, og fastlege over gaten
OPPLØP I ENDETARMEN
I 2008 utga Enggrav etter initiativ fra Jørgen Haavet boken: Tisset på Jens Lauersens plass. En samling av notiser fra lokalavisene. Boken inneholdt mange rare og pussige hendelser fra dagliglivet i Kragerødistriktet, og vekket interesse og nysgjerrighet, til og med i riks-avisen Dagens Næringsliv. Gode notiser blir bare bedre og bedre, fastslår bokutgiveren, som selv takler livet med humør, dyrker tomater og samler på stråhatter, eggeglass og lommelerker. Kanskje er et ironisk livssyn ervervet under en risikofylt oppvekst nær Kammerfosselva: Drukner du, så får du juling når du kommer hjem.
