Forfatter, visesanger og komponist
Krystallklar og knivskarp, smidig som en vidjekvist
Musikalsk læremester, og den norske visebølgens far
Tekst: Per Apelseth • Foto: Per Stian Johnsen
Alf Cranner møter fotograf Per Stian på Torvet, og foreviges av sin tidligere elev. Et hjertelig og respektfullt gjensyn. Læremester Alf minnes sine skoleelever med glede. Etter mer enn tretti års innsats i skoleverket har han undervist et par generasjoner kragerøborgere. Noen elever skilte seg tydeligvis ut: Du var helt enestående og rå, dine tegninger burde bevares på museum, utbryter Alf. Fotografen kan sies å ha tatt vare på talent og ferdigheter. Per Stian er AD (art director) med hovedansvar for design, form, farge, innhold og uttrykk, altså visuell utforming, i et medieselskap. Eleven gjengjelder komplimenter: Du var en dyktig lærer, Alf, engasjerende, energisk og inspirerende.
VISENS VEIVISER
Alf Cranners karriere og livsverk er enestående, ikke bare i norsk, men også i skandinavisk sammenheng. Rekken av pristildelinger og hedersbevisninger for innsatsen som sangpoet er lang, og krones med Kongens fortjenestemedalje i gull. Vel fortjent. Alf har gitt ut 16 platealbum fra «Fiine antiquiteter» i 1964 til «I går, i dag, i morgen» 42 år senere. En turnerende artisttilværelse har han kombinert med å være kragerømann og tidvis skåtøyboer, gift med Sølvi, familiemann og far, etter hvert også bestefar. Og Alf har utøvd sitt yrke som skolelærer inntil han ble pensjonist i 1998. Til tider må han ha hatt det svært travelt. «Straffes skal narren som synger fra hjertet», ifølge sangpoeten, som selv må være «Den, Skaberen Skjænkte En Oplyst Forstand.»
Alf Cranner er i likhet med sin navnebror Alf Prøysen en nasjonal skatt. Her i hjembyen Kragerø blir han høyt verdsatt. Folk gikk nylig «mann av huse» til konserter der Alf Cranners sangpoesi ble tolket.
ROSEMALT SOUND
I et lunt, sjønært serveringslokale fortsetter samtalen etter fotografering i byens gater, på torv og bybro. Utgangspunktet denne ettermiddagen blir Alf Cranners konseptalbum Rosemalt Sound fra 1967. Et eksemplar er medbrakt, og visekunstneren signerer gjerne.
Albumet var ved utgivelsen et opprør og et brudd med måten viser tradisjonelt ble fremført, akkompagnert av gitar, trekkspill og bass. På Rosemalt Sound spiller Alf elektrisk gitar, og albumet omtales med vel begrunnet stolthet. Her benyttes jazzelementer og – instrumenter: trompet, tenorsaksofon og elektrisk orgel.
Ungdomsvennen Alfred Janson medvirker som orkesterarrangør og musikalsk leder.
Janson har en mangesidig musikalsk bakgrunn, prisbelønt innen både jazz og samtidsmusikk. Lydcollagen på «Jeg vil bli keiser» er eksempel på livfull og kompetent musikalsk kreativitet med modernistiske elementer fra samtidsmusikk. En «skakk» melodi, falsk og genuint atonal, fastslår Alf tilfreds. Alfred Janson oppsøkte NRKs lydarkiv, og fant frem lydbånd med 17. mai arrangement, korps og feststemte barn. Musikerne ble utstyrt med leketøysinstrumenter. Ved å utfordre lydteknikken og kreativ avspilling av lydbånd oppnådde innspillingen en «looping» effekt med sang over sang, allerede i 1966. Som i The Beatles «Revolver» LP utnyttes stereovirkning (den gang nytt i tiden), plassering av vokal og instrumenter i høyttalere, og bevegelse i lydbildet. Albumet er høyt verdsatt av mange. Eksempelvis har Morgenbladets kulturavdeling plassert albumet blant norgeshistoriens beste plater.
Neste år er albumet Rosemalt Sound 50 år, og blir gjenstand for et seminar i regi av Norsk Viseakademi, der bl.a. Håvard Rem og Lars Klevstrand er med. Albumets navn representerer begrep fra to ulike kulturer, rosemalt og sound, og skaper i en syntese noe nytt og spennende. Rolv Wesenlund ga navn til albumet, og beskriver det som «et veimerke i norsk visekunst». Tittelen i seg selv forteller om et møte mellom det tradisjonelle og det nye; mellom nordisk visekunst og svingende rytmer.
GRENSESPRENGER
Helt fra sin første utgivelse har Cranner utfordret og utformet spillereglene, hvordan ting skal gjøres. Et klipp fra Cranners nettside beskriver starten på platekarrieren:
Sommeren 1963 var Rolv Wesenlund, den gang innspillingssjef i Philips, på ferie i Kragerø. Her ble han kjent med Cranner og fikk høre hans tolkninger av norske folkeviser. En begeistret Wesenlund tilbød platekontrakt, og den unge trubaduren takket ja. I desember 1963 ble Fiine antiquiteter innspilt i løpet av to netter på Wesenlunds kontor. Utstyret som ble brukt var en tospors båndopptaker og en bordmikrofon. Cranner og hans gitar var eneste medvirkende på platen. Innholdet var 18 norske folkeviser fra flere århundrer. Dette ble den første av en rekke særpregete viseplater fra Cranner. Plateselskapets sjef forventet lite salg. Dette var i LP’ens «barndom». Ingen viser som krevde TONO avgifter fikk være med, derfor ble det kun gamle folkeviser. Ingen hotellovernatting eller diett kom på budsjettet. Alf bodde hos sin mor under innspillingen som måtte foregå i Rolvs fritid. Den eneste faktiske utgift var 114 kr for togbillett tur/retur Kragerø – Oslo. 500 eksemplarer var bra, men albumet solgte 2000 i løpet av kort tid. Plate-sjefen var svært fornøyd. Alf fikk tillit og friere tøyler.
GJØR DET GODE
Cranner forteller om sin oppvekst i Oslo, og om faren som døde under krigen. Alf gikk på en katolsk skole. Han trivdes godt med søster Victoria som lærerinne. Eleven og læreren innledet et varig vennskap. Alf holdt kontakt med henne så lenge hun levde. Et fantastisk menneske. Måtte han være personlig kristen? Victoria svarte enkelt: «Gjør det gode, så går du vårt ærend.»
Etter krigen flyttet 11 år gamle Alf til sin tante i Stavanger, og ble boende til han fylte 17. På én dag fikk Alf en «fullverdig» familie med en søster og to brødre, far og mor, og en bestefar som var tidligere rekefisker. Alle bodde i samme hus. Det var trygt og trivelig. Alf fikk jobb på hermetikkfabrikk i ferier, lønna var en krone timen, 48 timers uke. Han var stolt over å tjene egne penger. Onkelen var formann, og bestefar styrte i fyrrommet i fabrikken.
I stavangermiljøet var det mange som spilte på instrumenter. Unge sjøfolk hadde gjerne en gitar, og Alf lærte å spille av «gutta i gata». Etter realskolen ble det videre skolegang i Oslo. Alf Cranner gikk malerlinjen ved Statens Kunst- og Håndverksskole.
ET VEISKILLE I LIVET
Den unge Cranner ville egentlig bli kunstmaler, og malte kulisser på Folketeateret, for fem russerevyer og en revy for Studentersamfunnet. Til et møte i Visens venner i 1961 var Olle Adolphson invitert. Olle spilte, men da han var ferdig, og andre visesangere overtok, tok Erik Bye, Yukon Gjelseth og Alf han med for å høre mer av den talentfulle og populære Adolphson: Lofferen Frasse som synger «En glad calypso om våren», «Det gåtfulla folket», «Trubbel», «Mitt eget land» o.a. Alf Cranner ble dengang både imponert og fasinert, og snakker fortsatt engasjert om rotakten 5/8 i Adolphsons vise Ro hemåt. Alf lærte visen denne historiske kvelden, og illustrerer takten med rytmeslag på bordplaten.
HYTTA I ÅSVIKA
Moren min kjøpte hyttetomta på Skåtøy av Trygve og Harald Åsvik omkring 1960, forteller Alf. Hun fikk bygget ei lita hytte som sto ferdig til sommeren 1961. Jeg lånte den av henne i september en gang, for å bo og male her utover høsten. Det var på den tiden jeg traff Sølvi.
Det som skulle bli et sted å male ble mest av alt et sted å spille. Alf hadde med seg både staffeli og gitar. Med de musikkinteresserte brødrene Harald og Trygve som nærmeste naboer ble det mye sang og spill. Sammen dannet de Åsvika Trio. De spilte på «Lokalet» på Skåtøy, blant annet skillingsviser. Musikk-miljøet var godt. Dagfinn Åsvik fra Jomfruland trakterte trekkspill, Birger Korset Pedersen spilte fele, og Olaf Sandvik fra Tåtøy sang. Flere kom til. Hytta ble et sted å komponerer. Fint å jobbe der ute, med stillhet og ro, erklærer Alf, som ble tatt imot som en innbygger og øyboer. Etter hvert som hans popularitet i Norge og Sverige økte, ble Kragerø og Skåtøy et godt sted å trekke seg tilbake til.
GUDFAR TIL EIN GULLALDER
Alle medier med respekt for seg selv, og interesse for kultur, har omtalt Alf Cranner i tekst, lyd eller bilde i forbindelse med at han er 80 år ung, og forfatter av ny bok. Denne spaltens tittel er gitt av Håvard Rem i ukeavisen Dag og Tid: Rem fastslår Alf Cranners betydning for den norske visebølgen. etter Prøysen, men før Dylan. Om Bob Dylan var den viktigste internasjonale inspiratoren for en ny generasjon, så var Cranner den viktigste nasjonale forløper og veiviser.
Rem tillegger Cranner stor betydning, også hans «framifrå gjendiktningar av den skotske poeten Robert Burns». Burns er Skottlands nasjonaldikter fra 1700-tallet, skapte blant mye annet «Auld Lang Syne». Han ble en inspirator for både sosialisme og liberalisme, og bidro til å styrke Skottlands nasjonale identitet. Burns diktet gjerne på en lavlands-skotsk dialekt. For Cranner en parallell til Prøysens dialektbruk. Burns tekster er et eventyr fra en fantastisk verden, konkluderer Alf Cranner, som spilte inn «Som en rose» i The Globe Inn, en pub fra 1600-tallet i Dumfries, Skottland.
På puben i Kragerø avsluttes samtalen, vemodig og motvillig. Det er så mye mer man vil snakke med trubaduren om. Tenk bare på alle kulturpersonlighetene han har inspirert og samarbeidet med gjennom årene. Og boken han har skrevet om sin oldefar «Kikkert Olsen». Cranner er også en billedkunstner som aldri har holdt opp med å male. Vi kunne snakket mer om hans nyutgitte bok «Fra Alf til Alf», Cranners skildring av et vennskap har et selvbiografisk tilsnitt. Forfatteren bokbades både i NRK TV, og i Kragerøs utmerkede bibliotek sammen med Klaus Hagerup. Men nå skal Alf hjem til Sølvi.
En setning fra omslaget på albumet «Almuens opera» (1970) erindres. Ordene ble stående som Prøysens attest til kunstneren Cranner: «Og så har han respekt for livets regnbue, som strekker seg fra bakgårdens lirekasse til domkirkens koraler.» Selv vil man omskrive Alfs verselinje fra Robert Burns gjendiktning:
Signe dine hvite strå, Alf Cranner.
Til minne om Alf Cranner som gikk bort 3. mars 2020 (Født 25. oktober 1936)
Din tanke er fri
Din tanke er fri,
hvem tror du den finner.
Den flykter forbi,
slik skyggen forsvinner.
Den kan ikke brennes,
av fiender kjennes.
Og slik vil det alltid bli:
din tanke er fri!
Jeg tenker hva jeg vil,
mitt ønske bestemmer.
I stillhet blir det til-
i ukjente drømmer.
Min tanke og lengsel vil bryte hver stengsel.
Og slik vil det alltid bli:
min tanke er fri!
Og tvinges vi inn bak jernslåtte dører,
da flykter den vind som tankene fører.
Fordi våre tanker kan rive ned skranker.
Og slik vil det alltid bli:
Vår tanke er fri!
