Kragerøs sjøfartshistorie er lang, ærefull og har skapt store verdier. Perlens sjømenn representerer viktig fagkunnskap og stolte tradisjoner.
Tekst: Per Apelseth • Foto: Per Stian Johnsen
Per og Per vil mønstre på som førstereisgutter i Kragerø Sjømandsforening. Blant sjømenns gode tradisjoner er evnen til å ta seg av mannskap ute på sin første seilas. Kjell Inge Minde er en av Kragerøs erfarne uteseilere med elleve år fartstid på minst sju hav. Han vet at førstereisgutter kan ha problemer med å komme forbi bryggenes skjenkesteder. Kjell møter Per og Per i en havnekneipe, og loser dem over torg og trapper til Kragerø Sjømannsforenings ærverdige lokaler i Stines bakke.
Ombord hos arne og tor
Sjømannsforenings leder Arne Hansen og nest- leder Tor Thorsen tar i mot førstereisgutt-ene med støtte fra foreningsmedlem Claus Lian. Arne og Tor er begge sjømenn med lang fartstid. Arne avanserte fra dekksgutt til matros, og telegrafisten Tor avsluttet sin sjømannskarriere som Chief Purser på cruise-skip. Per og Per blir påvirket av det maritime miljøet de respekt-fullt møter. Per var om bord i danskebåten bare to år gammel, og har en far som har seilt til sjøs. Per har stort sett seilt sin egen sjø, og knapt opplevd storm i mer enn ett vannglass. Ingen av dem har mye høy i hatten, men de får bølger i håret og sjøvann i knærne.
Kragerø Sjømandsforening er et levende museum fra Norsk Sjøfartshistorie, og sjø-mennene som vandrer rundt i foreningens velholdte lokaler er tidsvitner fra den siste gullalder i norsk sjøfart. Foreningens medlemmer ser betydningen av å ivareta sjøfartshistorie, bilder, dokumenter og klenodier.
Ifølge Arne Hansen er sjømannsforeningens oppgave nå å ta vare på sjømannskulturen slik at den ikke forsvinner i glemselen: Skal for- eningen overleve på sikt er vi helt avhengige av å få inn yngre krefter som er genuint maritimt interessert, og har vilje til å ta vare på og videreføre foreningens arv.
Vant krigen – Tapte freden
Krigsseilerveggen i sjømannsforeningens spisesal er et unikt vitnesbyrd og minnesmerke over den innsatsen sjøfolk fra Kragerø gjorde i Nortrashipflåten under den 2. verdenskrig. Forfatter og kragerømann Per Hansson skriver om krigsseilerne i boken «Hver tiende mann måtte dø». Hansson skildrer hvordan tusenvis av sjømenn i konvoier av frakteskip ventet på at torpedoer skulle treffe. Nesten fire tusen sjøfolk omkom.
Krigsseilerne som overlevde fikk aldri den hjelpen de trengte. Senskader og reaksjoner med traumer, søvnløshet og dårlige nerver ble etterkrigstidens hverdag for mange. Deres posttraumatiske stress ble møtt med uforstand og dårlig behandling. For krigsseilerne var ikke kampen over i 1945. De måttet kjempe i flere tiår etter krigen for rettigheter de hadde opptjent i konvoiene under krigen. Nå er Kragerøs krigsseilere borte.
Historisk tilbakeblikk
Tor deler gjerne sin kunnskap om byens sjøfartshistorie: Rundt 1850 var seilskutene i sin glansperiode. Det var de hvite seil som brakte Kragerø ære og frakt over verdens hav. Kragerø huset flere rederier, skipsfarten blomstret og den hjemmehørende flåten vokste fra 60 skip i 1806 til 176 i 1885. Det ble bygd seilskuter på 40 slipper i by og omegn. I rekordårene 1879-80 ble det bygd 12 skip samtidig i Kragerødistriktet, og på det meste var det registrert nærmere 1200 sjøfolk her. Mange av Kragerøredernes seilskuter seilte i langfart, men det var eksporten av trelast og is til kontinentet som var hovedgeskjeften for byens skuter.
Kragerø Sjømandsforening ble stiftet i 1864, opplyser Tor. Sjømandsforeningens hus ble bygget av forretningsmann og ordfører Ernst Doran i 1864/65. Doran solgte bygningen til Kragerø Sparebank, som drev bankvirksomhet i lokalene frem til 1901. Da kjøpte Sjømandsforeningen huset for den nette sum av kroner åttetusen. I dag rommer foreningens lokaler en stor kunstsamling, skute- og skipsmodeller, maritime gjenstander, historiske fotografier og et rikholdig bibliotek.
Siden 1875 har den norske handelsflåten vært blant verdens største. På det meste har Norge hatt rundt ti prosent av verdens samlede skipstonnasje. I dag ligger vi på femte plass i verden med nærmere 1.600 skip. Handelsflåten var Norges viktigste næringsvei. Norsk skipsfarts andre store glansperiode var fra 1950 til ut i 1980 årene. I 1964 reiste jeg ut som førstereisgutt. Da var bemanningen i handelsflåten på sitt høyeste, fortsetter tidsvitnet Tor. Den gang hadde over 64 000 norske kvinner og menn sin arbeidsplass om bord på norske handelsskip.
I toppetasjen
Per og Per tar trappen opp I tredje etasje, og ser på fotogalleriet av skipene sjømannsforeningens sjømenn seilte på. Skipstyper som nok har gått ut på dato for lenge siden. Effektivisering, kort liggetid og rasjonalisering har endret skipene til hypereffektive maritime arbeidsplasser. Ser man 15-20 år fremover i tid vil skip på opptil tohundre meter seile over verdenshavene uten bemanning, fjernstyrt fra land, spår Tor.
Han mener politikere og redere har sviktet ungdom som søker maritim utdanning. De får ikke hyre og mulighet til å løse sine sertifikater. Femti tusen arbeidsplasser til sjøs for-svant i løpet av 1980-årene. Nesten ikke et ord i avisa, og ingen debatt. Vi sjøfolk har følt oss glemt og usynliggjort. Husk at sjøfolka ikke bare seilte redernes skip, de bemannet også rederikontorene.
I tredjeetasjen møter Per og Per flere av Kragerø Sjømandsforenings 105 medlemmer. Det serveres skummende og kullsyreholdig forfriskning, og historier fra tiden til sjøs gjenfortelles. Kragerøs sjøfolk har på nært hold opplevd en verden i endring, og kan fortelle om episoder eksempelvis fra Suezkrisen i 1956, Cubakrisen i 1962 og Gulfkrigen i 1991.
I tidligere tider var sjøfolkene flere år til sjøs av gangen. Kona styrte famille og hus-holdning, og ungeflokkens størrelse hadde sammenheng med antall hjemreiser.
To brødre var begge sjømenn. De hadde ikke sett hverandre på åtte år. Den ene rusler opp Main Street i New York, og ser plutselig broren på den andre siden av gata: Skal du i Sjømannskjerka, du også, Jens?
Harald Skauen har navigert langs norske-kysten med frakteskuta Børre i mange år. Han har også seilt på tropene i over førti graders varme. På sin første tur utenriks nådde han Indonesia etter førtito døgns seilas. Harald tok en sykkeldrosje rundt i Djakarta, og endte på en restaurant. Da hørte han fra nabobordet: Er det flere fra Helle her? Det var Harald Schulze.
Harald Skauen tar en pause i historie-fortellingen. Han går på jakt etter foto av den legendariske frakteskuta Børre, som gikk i fart i det piratinfiserte farvannet mellom Drammen og Skien. Skuta er som sunket i havet, men dukker vel opp ved en festlig anledning. Harald mønstret forresten av etter utenriksfart med 5000 kr i lomma. I forhold til prisen på halvlitere med øl på den tiden, var han en meget holden mann.
Flere sjøfartshistorier om den gang Knut te’ Meia var førstereisgutt på samme skip som den vel bereiste stuert Solgaard fra Levangsheia, når overflaten av drikkekrusene. Ordene svever bevinget fra sjøulkene rundt bordene:
På vei over Nordsjøen ble førstereis Knut sjøsyk. Stuerten synes synd på den arme kropp, og ville så gjerne muntre ham opp. Solgaard baner seg vei til kahyttens dør, banker på og sier: Knut, din mor er her, og vil snakke med deg.
17. mai ankom Knut havn i Spania. Han tar på seg dress og går i land. Styrmann spør hva han skal. Knut vil til byen for å se på barnetoget.
I Barcelona ser Knut undrende på fuglelivet: Jøss, norske måker finns visst over hele kloden.
På vei opp ei elv i Afrika legger skipet til i et nyanlagt havneanlegg. Nysgjerrige afrikanere har kanskje ikke sett så mange hvite menn før. I alle fall betrakter de mannskapet med interesse. Stuert Solgaard tar tak i første-reisgutten, og roper til lokalbefolkningens representanter:
Ja, guttær, her ser dere Knut te’ Meia.
Stuert Solgaard fikk kjeft av kapteinen. Han hadde servert egg til mannskapet, men eggene var bare ment til offiserene om bord. Dermed tok de fort slutt. Solgaard forsvarte seg: Men guttane, skulle ikke de ha noe, de da.
Førstereisen vender hjem igjen med en sirlig utskåret kamfertrekiste fra det fjerne Østen. Knut redegjør: Du kan si å du vi’ om de kineserane, men det er guttær som kan spikke.
Ting er ikke som de var, men det har de en gang vært, fastslår Per. Førstereisgutten vil muntre opp sjømannsstanden, og håper på lysere tidevann. Det er ingenting som ikke er umulig.
