Ett døgn i mikrohyttene på Moen Ranch er ikke nok! Hit vil vi tilbake, tindrer venninnene Ingrid og Anja og kjæresteparet Jeanette og Sindre
Tekst: Angelique Krafft • Foto: Per Stian Johnsen
I bålpanna brenner vedkubbene lystig, latteren sitter løst og border collien, Harley, tar seg en ørliten bålpause ved føttene til Ingrid. Sammen med sin gode venninne, Anja, har hun overnattet i en av mikrohyttene på Moen Ranch i Sannidal. For bare litt siden, sjarmerte den lynkjappe, firbeinte fireåringen samtlige mikrohyttegjester i senk med sine imponerende hundekunster.
Kaster matfar Per Inge en pinne, finner Harley den på «no time» i det bratte skogsterrenget. Gjeterhunden elsker å få kommandoer, eller morsomme oppgaver, som Per Inge til stadighet gir sin trofaste makker. Harley koser seg på høyt turtall, være seg det handler om å hente pinner, sjekke musefeller, eller la seg friste til å løpe de mange trappene opp til mikrohytta Dristig, for så å «smile» ned til oss der han står på to bein med forlabbene kjekt hengende over verandarekkverket.
Ranchhunden Harley er en energibombe med et vanvittig behov for utfordringer, kan matfar bekrefte. Dessuten er sjarmøren i pels uhyre smart. Harley elsker å showe og vise seg fram. Mang en gjest har fått seg en god latter når de, etter å ha trillet bagasjen sin i trillebår til mikrohytta, får en ivrig Harley som passasjer i den tomme trillebåra på vei tilbake til ranchen.
En skog av muligheter
Venninnene Ingrid og Anja har fått gavekort med overnatting i et døgn i mikrohytta Kronen. Hytta har majestetisk utsikt der den vakkert lener seg i terrenget hundre meter over innsjøen Toke.
– I går koste vi oss med kanopadling. Toke er jo diger, og med så mange øyer! Det ble tidlig mørkt, så utover kvelden var det helt magisk å sitte i hytta. Det var eventyrlig stille, bare lyden av knitrende peis og skogen som suser utenfor. Så fikk vi besøk av noen venn-inner fra Kragerø og spilte yatzy, forteller de turglade jentene.
I dag er de blitt utfordret til å bli med på noen vaskekte ranchkonkurranser. I en lysning mellom ranchen og de fire mikrohyttene har Per Inge satt opp digre blinker og gjort klart for øksekasting, skyting med pil og bue og luftgevær. Men først byr han på kaffe og en liten sammenkomst rundt bålpanna ved Smia.
Smia fungerer som et hyggelig fellesområde der gjester fra de ulike mikrohyttene kan møtes. Her kan man sitte inne i Smia med åpen vegg ut mot bålplassen, få servert flatbrød og viltsuppe laget av lokalt hjortekjøtt, eller kokkelere sine egne gourmetmåltider på rist over den digre bålpanna.
Vil gjestene benke seg ute, er det bare å hente noen av de mange, tykke, gode saueskinnene som ligger stablet i Smia. Med en virksomhet som er helårsåpen, er det viktig å ta høyde for all slags vær og føreforhold. Ifølge rancheier Per Inge, kan det, når stormen raser, være vel så romantisk å sitte værfast i en mikrohytte langt til skogs. Særlig når hyttene er bekvemt utstyrt med peis, strøm og gode, myke senger.
Farmen neste
Kjæresteparet Jeanette og Sindre har hatt en fantastisk overnatting høyt og luftig i mikrohytta Dristig. De synes det er trivelig å møte de andre gjestene på ranchen og benker seg smilende ned rundt bålpanna. Og ja, de er også klare for en vaskekte ranchutfordring!
Per Inge tar seg god tid til å forklare og instruere, og mens øreklokker og vernebriller tas på og sikkerhetsregler blir gjentatt, blir konkurranseilden tent i gjestene. Blant de ellers så trening- og turvante gjestene, er det tydelig at øksekasting og skyting er noe nytt og spennende.
Hvem vil begynne, frister Per Inge. Anja og Jeanette tar imot luftgeværene og lader slik de nettopp har lært. Hver sportsgren har sin unike blinkskive og deltakernes konsentrasjon er på topp. Når Ingrid på tredje forsøk får øksa til å stå i blinken brøler hun: Farmen, neste!
Sindre ler, fester karbonpilen i bua og skyter så den blir stående og dirre i den digre blinkskiva.
Ranchmaskot Harley har av naturlige årsaker blitt plassert inne i ranchen mens skytekonkurransen pågår. Han uler og vil ut og ha det gøy med alle de andre. Til slutt får han lov, når Sindre tilbyr seg å holde han i bånd. Harley kaster seg fram og tilbake, vil være med på moroa.
– Den bikkja er gæren, ler Per Inge. Det er få forunt å ha en så god ranchvenn. Om Per Inge sover lenge en morgen, henter Harley klær og legger dem opp i senga til matfar. Da er det bare å hoppe i arbeidsklærne og komme seg ut i skogen på tur.
Og på Moen Ranch, opprinnelig en husmannsplass fra 1700-tallet i Sannidal, er det nok av eventyrlig skog å utforske. Selv for Harley.
