Portrett av Karoline Kaaber

Kunstneren maler bygater som finnes alle og ingen steder. Så hva er den følelsen av gjenkjennelse?

Tekst: Angelique Krafft • Foto: Per Stian Johnsen

2024 kom med mange kuldegrader og mye snømåking, med vekselsvis isglatt føre og slush i smale bygater. En hardere vinter ennvanlig for kragerøbeboerne, helst beveger de seg ute blant folk når sola skinner.

– Vi er et merkelig folkeslag som utsetter oss for dette, smiler Karoline når vi møtes hjemme i hennes sentrumsleilighet ved vannkanten i Kragerø. I senvinterlys – som kappes med tåken som siver inn over Gunnarsholmen – starter dagen foran kaminen hennes med en kaffekopp og småprat om mørketid og innetid. Men også om lys og håp. Og tid for å skape. – Min første separatutstilling, på Galleri Ramfjord i 2013, ble et vendepunkt for meg, forteller Karoline. Siden har hun ikke sett seg tilbake.

Sentralt plassert nær Bislett stadion i Oslo ligger Galleri Ramfjord, kjent for sin teft for nykommere og kvalitet. For Karoline ble det åpningen hun drømte om. Samtlige av oljemaleriene hennes ble solgt.

EN PALETT AV FØLELSER

Som den sta perfeksjonisten Karoline er, hadde hun lenge jobbet hardt og målbevisst med å finne sitt uttrykk. – Jeg sier jeg har lyst til å male mennesker, men så blir det bygater. Jeg må ta hensyn til det maleriet gir tilbake til meg. At det er bymotiver jeg maler, skyldes at dette er mitt landskap, men det er mennesket og dets innerste tanker jeg egentlig maler, sier hun.

I Karolines kunstverk, hvor hvert penselstrøk er en portal til introspeksjon, inviterer hun oss til å utforske lagene av betydning som ligger under overflaten. «Mellom lag på lag i mine oljemalerier ligger det et skattkammer av dypere betydninger som venter på å bli oppdaget, avslører kunstneren, hvis verk ikke bare er et visuelt mesterverk, men også en invitasjon til å utforske ens egen indre reise.»

Karolines verk er en kunstreise preget av eksistensiell tilnærming. Hva er meningen med alt som skjer, og hva man opplever, er spørsmål hun er opptatt av.

I ATELIERET

Så godt som hver dag går turen til atelieret, et stort kjellerlokale i et av bykjernens mange trehus. Her finnes nok av plass til Karolines store lerreter. Så store er de, at det mest hensiktsmessige blir å henge dem opp på veggen før hun begynner å male. Å gå hit for å skape handler også om å gå inn i et rom i seg selv, får vi vite.

– Jeg setter en intensjon for dagen og så er jeg klar. Ofte jobber jeg med flere bilder samtidig, sier Karoline.

«Frykten for det «hvite lerretet» kan være skremmende. Man må være brutal for komme i gang. Det er viktig for meg å være fri, forklarer kunstneren. En ide kan komme fra en tanke, som blir til en farge, som kastes på lerretet. Så er dialogen i gang. Med tøffe strøk på de store lerretene er det også en fysisk hard prosess som foregår.»

– Det er et savn og et sug etter å male som ligger i meg hver dag, og det gir ikke slipp. Uansett hvor jeg går, tenker jeg på nye ideer. Jeg er så glad og takknemlig for at jeg har fulgt drømmen min, og for at jeg holder fast ved den, sier Karoline.

«Kunstneren søker stadig utvikling i sine malerier som endres gradvis over tid. De formidler en historie mens de skrider frem.»

– Retningen maleriene tar er utfordrende for meg å forutsi siden prosessen er så intuitiv, forklarer Karoline som finner inspirasjon i det menneskelige elementet. For kunstneren er det følelser og opplevelser som former oss, men som ofte blir undertrykt og glemt. Disse følelsene, som er vanskelige å sette ord på, finner en stemme gjennom bildene.

– Bilder er et kraftig verktøy for å få tilgang til andre deler av hjernen enn den pragmatiske, sier hun.«Ved å bruke farger og lys, skaper kunstneren en alternativ virkelighet, en port til det ubevisste og indre aspektet som hver av oss bærer på.»

Siden debuten i 2013 har Karoline hatt en rekke utstillinger i inn– og utland. Anerkjente gallerier som Galleri Nicolines hus i Kragerø og Soli Brug i Greåker roser kunstnerens uttrykk.

Galleri Nicolines hus i Kragerø er en kunstoase, kjent for å formidle samtidskunst med noen av Norges mest kjente utøvere. På listen over utstillinger de senere år finner vi, blant flere, arbeider av Magne Furuholmen, Nico Widerberg, Kenneth Blom, Per Fronth, Elisabeth Werp, Frank Brunner, Ørnulf Opdahl, Kjell Nupen, H.M. Dronning Sonja og Karoline Kaaber.

– Vi hadde den første separatutstillingen med Karoline høsten 2015. Det tok bare fem, seks dager før alle bildene var solgt. Senere har hun stilt ut hos oss i 2017 og 2019 og vi formidler stadig hennes bilder. Mine favoritter er Karolines gater. Hun har funnet sitt uttrykk, og jeg håper hun aldri blir ferdig med dem. Bygatene er en egen verden, og opplevelsen av møter med seg selv. Bymotivene kan være New York gater, men det rare er at de ikke finnes i virkeligheten. Gatene er alle og ingen steder, og alle føler at de har vært der. Som et eksempel kan jeg nevne en av kundenes betraktninger:

«Under utstillingen pekte han på et punkt nede til høyre på maleriet og sa: Ser du, i den brune jazzpuben skulle jeg gjerne tatt et glass rødvin.»

– Spør du meg om hva jeg mener om verkene? Da svarer jeg at jeg skulle gjerne fortsatt innover i Karolines gatebilder og sett hva som skjer videre, smiler gallerist Thomas Wartiainen i Galleri Nicolines hus.

PÅ SOLI BRUG

Siden 1978 har Soli Brug utviklet seg til å bli en viktig arena for presentasjon og formidling av kunst. I historiske omgivelser, ved Aagaardselva utenfor Sarpsborg, arrangerer Soli Brug betydelige utstillinger med Norges fremste samtidskunstnere som trekker flere tusen besøkende fra hele landet.

Om Karoline Kaaber sin kunst sier gallerist Ole Dørje på Soli Brug at hun har en malerisk følelse for abstraksjon som er tiltalende for mange.

«Selv utenom de annonserte utstillingene legger galleristen merke til at oljemaleriene hennes med bymotiv har en svært tiltrekkende effekt på folk som ser dem.»

– Jeg tror det handler om hvordan Karoline behersker kunsten å antyde, dermed kan betrakteren legge egne følelser, reiser, minner og opplevelser inn i alt det rare, fine og interessante som ligger under overflaten i verkene hennes. Kunstneren er allmenn, på en positiv måte, hun treffer noe som kan vokse seg stort hos svært mange, legger han til. At hun jobber så strukturert og dedikert skyldes tidligere studier i sosialøkonomi, mener Karoline.

– Tilfeldigheter som kanskje ikke er tilfeldigheter. Det hadde ikke blitt det samme om jeg som ung hadde valgt å gå rett på en kunstutdannelse. Alt man opplever er viktige brikker for å havne der man havner. Å flytte fra Oslo til Kragerø har gitt meg en ro og en mulighet for å skape i det livet jeg befinner meg i nå. Jeg er der jeg skal være, og det er jeg så takknemlig for. Jeg utvikler meg, men maler også det samme på nytt og på nytt, sier hun.

I verkene aner man mer liv i bygatene, mer lys, spenning, mennesker, men alt er ikke forklart. Karoline har funnet uttrykket og fargene sine, men svarene er ikke gitt i verkene der man kjenner seg igjen i stemningen og sårbarheten, i det alle har i seg, men ikke viser.

– Jeg trenger ikke så mye mennesker rundt meg, jeg liker roen jeg finner i det meditative. Jeg liker å tenke og utvikle tankene for å komme videre som menneske, og å utfordre den virkeligheten jeg har lært med den virkeligheten jeg opplever i nuet, sier hun.

Les mer om Karoline Kaaber på kaaber.no og følg henne på Instagram karolinekaaber