Putte er en mann for Kragerø hele året i tillegg arrangerer han koggregatta
Tekst: Per Apelseth • Foto: Per Stian Johnsen
Bjørg ligger klar i Blindtarmen. En Aanensen-kogg fra Langesund med kvinnenavn. Også båtmotoren fra 1955 er feminin: Marna. Båtfører Putte, med døpenavnet Hans Magnus Semb, besjeler gjerne den gamle damen. Hvis vi leier henne ut til andre, vil hun ikke starte. Bjørg liker ikke at noen tjener penger på hennes sjøferder. Hun kom til Kragerø via Larvik, og tilhører Puttes bror Anders. Bjørg veier omkring 1,2 tonn, inkludert et par hundre kilo bly som holder henne stabil om sjøen er urolig. Damer med ballast tåler mer. Bjørg er velbygd og vakker, og bærer sin litt usikre alder svært godt. Om bord i Bjørg har også en solid og godlynt belgisk fårehund av rasen Mallinois mønstret på. Nøtta har fire sjøbein, er ikke spesialt glad i bølger, men veldig glad i Putte.
TREKOGGHVISKEREN
Anders mente lillebror Hans Magnus med krøllete hår og blå øyne lignet på «Putte i Blåbærskogen», en litterær skikkelse i en av Elsa Beskows barnebøker. Tilnavnet festet seg, kan man si. I oppveksten tilbrakte Putte alle sine somre i Kragerø, fra skoleslutt ved St. Hans til siste uke før skolestart. Da dro familien en uke til fjells, selv om Putte gjerne ville vært igjen i skjærgården.
Det var oldefar Oscar Frantz Josef Semb som i 1932 kjøpte området som ble familiens landsted på Skåtøy. Den gang innebar reisen til Kragerø gjerne en overnatting, og mange mente avstanden til Oslo var for lang til et sommersted. Familien Semb var blant de første sommergjestene i kragerøskjærgården. Farfar Carl Semb fordelte hyttetomter til sine barn, og 27 år gammel fikk Puttes far Lars, sin egen hytte på landstedet ved Stavseng. Sembfamiliens hytter er velholdte og vel benyttet, og i bruk i stadig større deler av året.
Etter studier og oppstart i jobb tilbrakte Putte stadig mer tid i Kragerø utenom sommersesongen: Jeg var fondsmegler, brukte slips på jobb og hadde samboer fra Kragerø, forteller Putte. En dag kastet økonomen slipset, sluttet i jobben for Carnegie på Aker Brygge, og flyttet til Perlen blant kystbyene. I første omgang til en jobb for eiendomsmegler Midgaard og Opthun. Drømmen var å jobbe med gamle trebåter. Putte har senere prøvd å leve av sin interesse for kogger og trebåter, men opplevde at det ikke er smart å leve av egen hobby. Vedlikehold og oppussing av gamle trebåter kan være arbeidskrevende, og det er ikke lett å ta seg riktig betalt. Jeg var nok for grei med kundene, innrømmer Putte. I dag følger han sin interesse for hagestell, og arbeider som anleggsgartner for Rune Brekka as. Men lidenskapen for ærverdige trekogger pleier han hele tiden. Putte er i båt nesten hver dag hele året, og kjører gjerne i sakte fart med trekoggen hjem til Kil.
PÅ VEI TIL FAVORITT SPOT
Bjørg tar sine passasjerer med god fart og bemerkelsesverdig sig gjennom Eidkilkanalen på vei mot Ytre Rauane. Båtferden er i seg selv avstressende, og motorens avdempede og taktfaste rytme senker pulsen hos alle om bord. Bjørg gjør helt ubemerket en solid innsats for folkehelsen. Med passasjerer om bord i en trekogg, blir båtføreren en helsearbeider, mener Putte. Selv kommer han fra en familie av leger og sykepleiere, og har bakgrunn for sin påstand.
I koggens ubesværede tempo kommer man også nærmere naturen. Støy og fart er begrenset, og fartøyets kjølvann er det lite bølger. Kogger fortrenger lite vann, fastslår Putte, og bemerker endringer fra oppvekstens skjærgård. Stedfast fisk som torsk og sei er det lite av, blåskjell er nesten borte. Det er makrell som fiskes. Svaner, sel og skarv har kommet til, og grågåsa har blitt et ivrig beitedyr spesielt på nylagte ferdigplener med ferske grønne skudd. I skjærgården bør man være spesielt forsiktig med bruk av kjemikalier i hageanlegg og plener, oppfordrer Putte. Stoffene følger tyngdekraften, renner ned mot sjøen og kan ende i en stille vik, og gjøre skade på ålegress og liv nær fjæresteinene.
På ferden mot ytre skjærgård stiger temningen om bord i trebåten, og Putte blir nærmest ekstatisk når koggen kiler seg gjennom smale åpninger mellom skjær og svaberg, og møter havet mot himmelranden. Bjørg danser lett over bølgene, lystrer rorkultens minste bevegelser og viser på alle måter at hun er i sitt rette element. Trekoggens nedarvede marine mestring gir båtføreren selvtillit og glede. Livet er herlig, og Bjørg er en våt drøm.
SELGÅENDE KOGGREGATTA
Puttes pasjon inkluderer sommerens vakreste eventyr i kragerøskjærgården. Trekogger med en-, to- og flersylindrede motorer samles 23.7 til edel kappestrid, der lysten til å vinne møter gleden over livet. Et sjøsatt karneval som etter hvert har foregått i 16 år. Og Putte tar ikke noe av æren. Det er koggfolk i alle aldre, og særlig unge, som driver dette maritime arrangementet. Under to år med pandemi var det eneste vi som arrangører gjorde ved hjelp av den trofaste Batterikomiteen å fyre av startskuddet. Resten ordnet deltagerne selv. Premiering og sammenkomst på land var ikke tillatt. Allikevel var deltagelsen like stor som i årene før pandemien. I år er det full premiering. Det er bare å stille opp til start.
Kogghviskeren ønsker naturligvis ikke å røpe sine mest dyrebare hemmeligheter, men gir gjerne råd til unge og eldre som ønsker å ta vare på en trekogg. Å gå flere sammen kan være en god ide. Felles innsats, opplevelse og glede. Anskaff en kogg med god motor, og uten råte. riktig vinterkonservering er viktig. Ta båten på land i god tid, la den tørke godt og stå under en god presenning vinterstid. Putte gjør alt pussearbeid for hånd med treskraper og riktig bruk av varmluftpistol. Behold intakt lakk der lakken er god. Bart tre mettes med treolje, og lakkes med stadig mindre uttynnet lakk. Puss gjerne best og først innvendig. Det er jo der du sitter selv, og skal trives om bord.
Bjørg, bikkja og båtføreren tøffer ettertenksomt under Bybrua. Over Puttes blå øyne og lyse hårkrøller krever skiltet SAKTE FART. Det trenger han ikke bry seg om. Helsearbeidere er ikke som de var.
Det har de aldri vært.
